Kreatopi

Det er søndag, London er badet i regntungt gråvær, Sébastien Tellier sukker frem saktmodige, sensuelle utpust og jeg skal skrive ferdig et essay i dag.

Årets høst er av det rolige slaget, jeg skal ha kun én eksamen mens masteroppgaven står for resten. Det er med andre ord snakk om mye skriving, mye tenking, mye lesing og svært lite pugging. Og jeg stortrives. Det er fantastisk å kunne bruke all sin tid på noe man er så interessert i. Masteroppgaven min handler om kvinner og spill—og hvordan spill bør utformes for å virke meningsfylte og fristende for kvinner.

For øvrig kan jeg anbefale følgende til alle romantikere der ute: Om du og kjæresten din egentlig skal dra til hver deres europeiske storby, men ombestemmer dere på flyplassen og ombooker for to tilstjålne dager i samme storby – og denne byen endatil skulle slumpe til å være kjærlighetens hovedstad Paris — vel, det kan bli veldig, veldig koselig. Kreatopi gir ideen: Anbefales/10.

Jeg og E så for øvrig Star Wars i går – originalen fra 1977. Det er en fin film fortsatt. Selv om den ikke er overvettes dyp, og selv om noen av dialogene er ganske hårreisende skrevet og spilt, er storparten både sjarmerende og underholdende. Veldig mye god design av romskip, sett, roboter og denslags, og en aldri så liten triumf i så måte. Kreatopi gir filmen: Klassisk/10.

Jeg skal gjøre det lateste en blogger kan gjøre, men med tanke på at mitt rulleblad uansett er tynt så går det nok helt fint. Jeg skal poste teksten til en av de fineste sangene jeg vet om, akkurat nå: Bright Eyes' The First Day of My Life:

This is the first day of my life
I swear I was born right in the doorway
I went out in the rain suddenly everything changed
They're spreading blankets on the beach

Yours is the first face that I saw
I think I was blind before I met you
Now I don’t know where I am
I don’t know where I’ve been
But I know where I want to go

And so I thought I’d let you know
That these things take forever
I especially am slow
But I realize that I need you
And I wondered if I could come home

Remember the time you drove all night
Just to meet me in the morning
And I thought it was strange you said everything changed
You felt as if you'd just woke up
And you said “this is the first day of my life
I’m glad I didn’t die before I met you
But now I don’t care I could go anywhere with you
And I’d probably be happy”

So if you want to be with me
With these things there’s no telling
We just have to wait and see
But I’d rather be working for a paycheck
Than waiting to win the lottery
Besides maybe this time is different
I mean I really think you like me

Sitter alene i en stor leilighet i Sør-London og leser pensum og forbereder en oppgaveinnlevering jeg skal skrive til mandag. Akkurat nå er det langt til alle jeg kjenner, jeg er alene i Europas største by og føler det er akkurat OK, enn så lenge.

Livet er aldeles vidunderlig, hører på høstmusikk, tenker på livet og kjærligheten og menneskenes uendelige skjørhet, og siden det er få personer som får meg til å tenke på høst og vinter så mye som Tingvinger, sjekker jeg bloggen hennes, setter på Sufjan Stevens, leser den siste posten og blir lei meg igjen, men samtidig rørt.

Du er ikke alene i verden, Tingvinger. Livet er langt, menneskene er gode på bunn og om tre uker skal vi drikke kakao i Oslo.

PS: Jeg har blitt hektet på Sex og Singelliv. Er snart gjennom tredje sesong. Ikke si det til noen.

I dag skal jeg snakke litt om ei plate du må kjøpe. Den heter heter «Illinoise», eventuelt «Come On Feel the Illinoise», om du vil, den er laget av Sufjan Stevens, og den er den snåleste, og kanskje beste plata jeg har vært borti noen gang.

Det er kanskje typisk at de nærmeste referansene jeg har å by på (fra mitt relativt uskolerte musikkhode) er St. Thomas, The Polyphonic Spree, Thomas Dybdahl og 70-talls klassisk/rock-prog som ELP og Rick Wakeman. Det fantastiske her er at det aldri er i nærheten av å likne spesielt mye på noen av dem overhodet – mest av alt er dette bare ... originalt. Tidvis lavmælt, tidvis lystig, men alltid en stor lytteropplevelse.

Låtene er av typen som gror på deg. Ved første gjennomhøring var jeg ikke spesielt imponert, men gradvis, gjennom gjenhør på gjenhør, danner det seg et bilde av hvor bra dette er. Låtene henger sammen stemningsmessig og temamessig, i hvert fall tror jeg det – resultatet er naturligvis at du på en måte føler du hører på en eneste lang låt som bare kommer inn i nye partier, stadig nye partier – og du vil helst at det aldri skal slutte.

Man biter seg dermed ikke så mye fast i enkeltlåtene, selv om mange av dem er fabelaktige saker – her er det helheten som gir verdien, helheten som gjør meg lykkelig.

Ja, du hørte rett. Denne plata gjør meg lykkelig.

Eller hva sier du til en plate med spor som kan hete ting som «THE BLACK HAWK WAR, or, How to Demolish an Entire Civilization and Still Feel Good About Yourself in the Morning» eller «They Are Night Zombies!! They Are Neighbors!! They Have Come Back from the Dead!! Ahhhh!»?

Jeg vet hva jeg synes.

Kreatopi gir plata:
Fabulerende genialt/10

Stor bursdagsfest for søster i går, og på tross av å være noe tilbakesatt grunnet leggbrudd karret jeg meg opp i fjerde etasje for å være med. Fantastisk hyggelig kveld, massevis av hyggelige mennesker, og jeg blir nesten overrasket over hvor mange trivelige folk krølltoppen ikke bare kjenner, men attpåtil hadde klart å skrape sammen - uten at noen av dem virket spesielt uttafor.

Vel, ingen andre enn heite-Lars, som måtte gå rimelig kjapt da han følte seg uvel. *Klappe på*

Sitter tilbake med et tydelig inntrykk av at jeg burde skaffe meg flere venner, eventuelt en gjeng. Og så jeg som hater gjenger.

...

Til slutt så vi Disney's Sing-along Songs og jeg kjente at verden gav mening igjen, og at alt går bra til slutt om man bare sørger for å tro på - og følge - amerikanske kjerneverdier.

Da var World Music Awards 2006 historie ... og jeg, som den patetiske, uhelbredelige Michael Jackson-fan jeg er, har nettopp brukt en time på å surfe på nettet etter alt relatert stoff, bilder eller videoer. For de uinnvidde ble det sagt før gårsdagens show at Michael skulle delta på scenen i framførelser av Thriller og We Are The World, og selv om førstnevnte ble håndtert av Chris Brown i stedet, var Michael på plass med fullt barnekor på sistnevnte.

VG har mer

Det er en uvirkelig situasjon, egentlig, siden Michael enten man vil det eller ei er en skygge av hva han var for bare ti år tilbake. Jeg klarer ikke la være å fryde meg over å se mannen på scenen igjen, og jeg klarer ikke slutte å være småsjarmert av utstrålingen hans, men det er og blir en underlig form for utstråling, med et ansikt så tæret av en farlig blanding av plastiske operasjoner og aldrende hud at det rett og slett ser rart ut.

I følge MJStar er det planlagt en ny verdensturné i 2007, i forbindelse med det tidligere annonserte nye albumet. Hvis dette blir noe av kommer jeg til å sette himmel og jord i bevegelse for å dra, selvsagt – jeg vurderte til og med å dra til London for å få med meg de vesle fire minuttene han var på scenen i går, så noe annet ville være rart.

Men jeg skulle likevel ønske jeg hadde vært eldre da han virkelig var på sitt største, og det å være fan ikke var forbundet med stort annet enn kvalitetsbevissthet og fascinasjon. I dag er det vel så mye en øvelse i irrasjonalitet, i hvert fall fram til det nye albumet eventuelt overrasker i positiv forstand.

Gårsdagen var også dagen da min omtale av Myst for PSP så dagens lys. Les og kommentér.

Ny omtale av deres hengivne korrespondent på Gamer.no i går:

Omtale av Ridge Racer 2 (PSP)

Vad tycks?

Sitter på universitetet på en vidunderlig datalab kjent som "Ping-kontoret". Dette er nørdenes høyborg, og det står utallige hel- og halvferdige datamaskiner spredd rundt om. Noen av dem tilhører Ping (studentorganisasjon for nørder som meg) – noen av dem tilhører Pings medlemmer. Vi har til og med et eget lite bibliotek med IT-bøker til fri benyttelse! Alle vinner!

I dag har jeg sikret meg jobb for overskuelig framtid hos en professor ved Universitetet, og prosjektet er rimelig tøft. Det vi skal gjøre, er å lage et interaktivt system for å hjelpe studenter med å løse programmeringsoppgaver – et system som skal tilby ulike nivåer med hjelp, og som skal bidra til at det blir morsommere å lære det man skal. Ingen liten oppgave, altså, men så har vi også mange måneder på oss, og begynner ikke å jobbe for alvor før etter jul. Godt er det, for øyeblikket er jeg så dvask av arbeid at jeg knapt kan stå oppreist. 50 studiepoeng og to-tre mer eller mindre valgfrie arbeidsoppdrag tar på. :)

Tastaturene synger i takt og magen er full av blindernmat. Livet er godt, om enn hektisk.

Så, da var det tilbake til kommandotolkeren jeg skal skrive i C. Enkle saker for så vidt, men det må gjøres om jeg skal gå opp til eksamen.

And so it is
Just like you said it would be
Life goes easy on me
Most of the time
And so it is
The shorter story
No love, no glory
No hero in her sky

I can't take my eyes off you
I can't take my eyes off you
I can't take my eyes off you
I can't take my eyes off you
I can't take my eyes off you
I can't take my eyes —

– Damien Rice, «The Blower's Daughter»

Jeg gjenoppdaga «O» i hylla mi her om dagen: den har faktisk ikke tapt noe som helst siden 2003.

Høsten blir ikke vakrere enn dette: Klar luft, tomme, mørklagte gater og rein lidenskap i øret.

Ny feature fra deres ydmyke korrespondent på Gamer.no i går:

• Venter Wii fortsatt på revolusjonen?

Reaksjonene har ikke latt vente på seg, og lesertallene har vært gode.

• Tilbakemeldinger fra forumet

Hva synes dere?